Å kjempe en kamp ingen ser...

En ting jeg hater, spesielt på facebook. Er disse lange innleggene om "usynlig" sykdom. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare kan ikke fordra de. 
Selv om man selv har en sykdom man ikke kan se med det blotte øyet. 

Jeg har det som kalles EDS forkortelsen for Ehler Danlos Syndrom. Høres jo ut som en skikkelig funksjonshemmelse som burde sees, ikke sant? Vel, det er den ikke. EDS er en bindevevssykdom, den går hovedsaklig på ledd, bindevev, indre organer og hud. 
Du kan lese mer om EDS her; http://www.eds-foreningen.no

Dette er grunnen til at jeg er totalt avhengig av å trene, det er grunnen til at kroppen min faller sammen som løv om jeg ikke trener. Konsekvensen av å ikke trene for meg, er enorm. 
Jeg får så store kroppslige smerter, det kan sammenlignes med å ha feber, og man får skikkelig vondt i hele kroppen. Man føler at man ikke klarer å holde sammen kroppen, man klarer ikke å holde den oppreist. En forferdelig følelse. 
Itillegg kommer utmattelsen. En utmattelse jeg ikke unner noen. Det å heletiden fighte mot sin egen kropp, for å i det heletatt klare å gå, stå, eller takle en normal hverdag. 
Det er tøft, og det kommer alltid til å være tøft. For det er ikke lett å få nok timer i døgnet til å klare alt man skal. Man skal jobbe, man skal leve, være sosial, holde hus og hjem, ta seg av barna, være aktiv, trene og være generelt et super menneske i en hverdag hvor døgnet kun har 24 timer. Føles til tider, helt umulig. 
Og det føles nok ikke bare umulig ut for noen som er syk, det føles nok umulig for alle. 

Så krangler man med seg selv, for man vet at man kommer seg opp igjen. Om man bare krangler nok med kroppen. Bare følelsen om å krangle konstant med kroppen for å få gjort de enkleste ting, er ikke noe jeg unner noen. Og jeg savner å være 100 % smertefri, og følelsen av å strekke til. 
Man går med kronisk dårlig samvittighet, fordi man tilstadighet hører fra andre at man må skjerpe seg. Man tror til slutt at det er bare å skjerpe seg, men når kroppen fighter sin hardeste kamp for å få deg til å lytte, kan du ikke gjøre så mye mer enn å akkurat lytte..



-B

#sykdom #EDS #ehlerdanlos #ehlerdanlossyndrom #kamp #helse #velvære 

 

I´m the BIRTHDAY girl :-)

Innelgget skulle vært publisert igår, 2 oktober.

 

Hurra! Idag har jeg bursdag. Hvor rart er ikke det? 28 år allerede, 28 er liksom så voksent tall. Jeg føler meg til tider ikke så voksen som jeg så på andre 28 åringer når jeg var 17-18 år. Herregud, når jeg var 17/18 år, så var 28åringer eldgamle. De lå omtrendt i grava allerede. 

VIPS, så er man der plutselig selv. Og jeg føler meg langt ifra klar for noe grav enda.. Selv om dette er nok den kjipeste bursdagshelgen og bursdagen jeg noensinne har hatt. 

Lørdag ble jeg stein dårlig, besvimte, fikk kramper og kastet opp. Fryktelig opplevelse, skremmende. Og kanskje enda mer skremmende for min samboer som panisk sto å dro i meg, og brølte navnet mitt. Heldigvis så sov junior.
Siden lørdag har formen vært elendig. Søsteren min tok junior fra lørdag til søndag, så man kunne få slappet av og prøve å bli frisk. Jeg lå i lenestolen med et pledd resten av lørdagen, nesten ute av stand til å bevege meg. Bare jeg skulle reise meg for å gå på do, måtte jeg sette meg ned under de 4 meterne det er å gå fra stua til badet, ellers kom jeg til å svime av. 

Søndagen lå jeg stortsett i sengen. Karret meg opp, før vi kjørte av sted for å hente junior til søsteren min. Der hadde han heldigvis stor kost seg med tanta, og søskenbarna. Alikevel veldig godt å se han. Rart hvor tomt det blir her hjemme når han er borte. 
Vi har jo kun hatt barnevakt to ganger med denne, i hele hans liv. Så det var veldig godt å få han hjem, selv om man skulle ønske at man hadde vært frisk og kunne gjort noe koselig, når man først har barnevakt.. 

Karret meg avgårde på jobb imorges, og angret allerede på bussen. Kvalm, uvel og slapp. Jeg hadde heldigvis fra før av legetime kl 11. Siden jeg skulle ta nye celleprøver. (OG JENTER, DETTE KAN IKKE SIES NOK; #SJEKKDEG!!)
Tok opp helgens strabiaser med legen min. Som raskt ble ganske bekymret. Siden vi allerede har epilepsi og MS i familien. Henvisning til MR, og nevrolog ble sendt avgårde. 
Hun mente at det kunne være ingenting, og det kunne være et sterkt faretegn. Hjemsendt med sykemelding i hånda, og beskjed om å ta det veldig med ro, fremover. 

Siden formen er helt ræva, ligger jeg langstrakt ut i lenestolen med pleddet. Og den beste bursdagsgaven jeg noensinne kunne fått på fanget! Jeg fikk nemmelig Mac i bursdagsgave av samboeren på forskudd. Noe jeg har ønsket meg lenge. <3 Verdens beste mann! 


Her skal jeg rett og slett sitte, og håper formen blir litt bedre. Før jeg må karre meg til barnehagen og hente junior. 
Hittil; bursdagen kunne vært bedre. Gleder meg alikevel til ettermiddagen med junior, og håper jeg klarer å presse ut litt energi for å nyte den skikkelig med han og samboeren. 



-B

#bursdag #familie #sykdom #barn #gaver 

Strikkeplaner og inspirasjon.

Jeg jakter alltid nye oppskrifter for å strikke til sønnen min, jeg ELSKER barnestrikk. Det finnes sååå mye fint. Og det går så fort å strikke det også. Det som ligger øverst på lista er nettopp disse 3:
 


1. Willumsselebukser fra petiteknit. 2. Rillesett fra myknitsandme 3. Selbusokker. (Bilder lånt fra google)

Først og fremst nå, så er det julegaver som blir prioritert på pinnene, for førstegang så skal jeg strikke en del julegaver, og dette året har jeg endelig lagt planene, slik at det er gjennomfør bart. Jeg venter på garn i posten, og jeg gleder meg til å starte. 
Tenkte at hjemmestrikk må være fint å få, syns julegaver blir bare vanskeligere, og vanskeligere. Siden de fleste har alt de trenger. Jeg er jo den eneste på min side av familien som strikker, så da får jeg vel utnytte det!
Jeg vet jo ikke om mottakerne leser bloggen, så hva som skal strikkes, kan jeg ikke dele før eventuelt etter jul :-) 

Tradisjonsstrikk er jo alltid fine gaver, alt fra selbuvotter, raggsokker, luer, kofter, marius mønster og setedalsstrikk. Jeg er også veldig glad i tradisjonsgenseren Islender. Så enkel, men gud så lekker! Har skikkelig lyst å strikke til min samboer med raglan felling! 


Lekker, ikke sant? 

Vi får se hva man får tid til. Det er jo begrenset hvor mye tid man har til å legge ned i strikkingen, i en ellers hektisk hverdag. Samboeren er jo en stor kar, så det tar tid å strikke gensere i str XL, jeg har tidligere strikket islandsgenser til han. Den tok nok tid, til tross for at den er strikket i tykt garn og pinner. 
 


(Se bort i fra rotet, er eneste bildet jeg har av den) Oppskriften er hentet fra hjemmet sitt blad. Og er strikket i Sandnes garn Alpha. Veldig lekker syns jeg, og samboeren er veldig glad i den :-) 

Er du glad i hjemmestrikk? Hadde du vært glad for å få hjemmestrikk i gave?

- B

#Strikking #strikkedilla #håndarbeid #inspirasjon #strikkemamma #garn #garndilla #gaver #gavermedkjærlighet

Hvordan oppdrar vi neste generasjon?

Det forundrer meg hver gang jeg leser en avis kronikk, et debatt innlegg eller en forum post, hvor foreldre har en eller annen mening om hvor lite barna er ute, hvor fantasiløse barne våre er og bortskjemte. 
Det dukker opp heletiden, foreldre og bekymrede eksperter. "Barn nede i 2 årsalder som har raseri anfall over å ikke få se iPad". 
Hvor får barna våre alle vanene egentlig fra? Jo, oss som foreldre. 

Vi er kommet inn i en skremmende utvikling, når det gjelder våre fremtidige genrasjoner. Man ser barn nede i 1-2 års alderen, som helt fint allerede kan mestre en iPad, trykke seg rundt, finne youtube videoer og åpne spill. 
Så sitter vi der som foreldre og klager på hvordan generasjonen er blitt, hvordan utviklingen går. Vi skylder på skoler, nær miljøet, kommunen og alle andre enn oss selv, fordi det er for lite tilbud. 

Tilbud, kan det alltids bli, men det er avhengig av at det er noen som er interesserte i å ta i et tak. Ildsjeler, som viser interesse og er villige til å dra med seg andre for å skape en bedre fremtid for våre barn. Så lenge vi som foreldre fortsetter å ta snarveier i oppdragelsen, så vil ikke det vi og alle andre sitter å klager på, bli bedre. 

Hvem er det barna våre stortsett lærer av? Jo, det er oss foreldre, voksne på skoler og i barnehager. Hvordan skal våre barn, lære seg å kjede seg, lære seg å få fantasi, kreativitet og oppfinnsomhet. Dersom de aldri får muligheten, til å nettopp kjede seg for å bruke fantasien og evnen til å leke alene? 
Hvordan skal våre barn, få lære farger, sanser og utvikle seg videre som mennesker, om de er oppdratt til å ha en bestevenn over sosiale medier, ha et "Instagram picture perfect" rom, fra de er 1 år gamle? 
Et kjapt google søk, "barnerom inspirasjon". Hva er det som dukker opp? Jo, det er sterile, mørke barne rom. Innredet for voksne menneskers fryd for øyet. Ikke i gøye farger med masse fasonger og leker, beregnet til barn. 
Idag handler alt om at alt skal være så perfekt. Alt skal være så instagram perfekt, fordi vi er så fryktelig opptatte av hva alle andre mener heletiden. 

Så hvordan kan vi som foreldre sitte å klage? Når vi ikke er villige til å ta i et tak selv, for å få våre barn interessert i å bruke fantasien, få bruke sansene sine og utvikle seg som små individer? 

Det er skremmende å tenke på, det er skremmende å tenke på at Esport nå starter opp som et eget videregående fag, fordi det ligger plutselig masse penger i det. Hvilken 15/16 år gammel ungdom, vil ikke velge å sitte å "game" på skolen, istedenfor å ta almennfag eller yrkesfag når de er så gamle? Kanskje det er 0,20% som kan lage seg en karriere ut av å spille dataspill.

Jeg kunne fortsatt i evigheten, men jeg syns ikke vi som foreldre kan sitte å klage. Når det er først og fremst vi som former våre barn. Det er vi som er ansvarlige for å ta i et tak, for å forandre hvordan fremtiden blir. 

Ønsker vi at hele fremtiden, skal være basert på kun teknologi? Skal det ikke være slik lenger, at vi som foreldre skal stå å brøle fra verandaen å be barna komme inn, og de spør oss bedende om å være ute i 15 minutter til? 
Skal lekeplassene fortsette å stå tomme? Skal vi fortsette å stille altfor store krav, altfor tidlig og utvikle en generasjon med sosial angst, prestasjonsangst og depresjon? 

Det er skremmende, vanskelig og frustrerende. Jeg fatter ikke hvordan man kan utvikle gode minner, livslange vennskap ved å bli inaktive, teknologi freaks. Mine beste minner fra barndommen er definitivt alle dagene vi var ute i timesvis i akebakken, eller alle timene vi lekte politi og tyv i gatene. Dagene vi hadde det så gøy, at vi kasta i oss middagen på trappa for å så løpe videre. 
Pr nå, er det meget sjeldent jeg ser barn ute å leker seg i nabolagene. Huske stativene står tomme...  Et trist syn egentlig.

- B
 

                                                                    

 

#barn #oppdragelse #fantasi #kreativitet #liveterbestute #minner #familie #forbilde #kreativlek #familieliv #teknologi #meninger #sterkemeninger

Hobbier med stort sprik.

Jeg er jo ikke egentlig kjent for å være så fryktelig kreativ av meg. Det å holde på med håndarbeid, var iallefall ikke noe jeg så for meg at jeg kom til å drive med. 
Ikke eier jeg særlig med fantasi, ikke har jeg sånn særlig farge sans heller. 
Det hele tilsier jo at det burde bli helt kræsj. Og hvordan ialledager, starter en så ukreativ, fantasiløs person som meg med strikking av alle ting? Når man egentlig er mer praktisk anlagt, og trives mer med å løfte tungt å tyne kroppen. 
Til å sitte som en gammel kjærring, å lage strikke plagg?

Det hele startet med at jeg opererte kneet, og ble ganske lenket til sofaen i mange uker. Og trengte virkelig noe å holde på med, hvis ikke ville jeg miste besinnelsen. Når man er aktiv og vant til å være på farten hele dagen, så må man bare finne noe å gjøre. Når man ikke har noe annet valg enn å sitte i ro. 

Og jammen, så er det jo slik at "Hard work beats talent" innimellom.. Men man har jo ikke noen sjangs om "Talent works hard too.".

 

Mariusdress, jeg stikket når jeg var gravid. Denne i størrelse 0-3 måneder. 

Her kommer jo helt klart min sta side meg til nytte, jeg bestemte meg for å lære meg å strikke, og jammen gjorde jeg det også. 
Det første jeg heiv meg på var faktisk en Marius genser til meg selv. Når jeg først skulle lære meg å strikke, kunne jeg like gjerne gjøre det vanskelige. 
Mitt beste tips, er faktisk å bare kaste seg ut i det. Uansett. Ikke start med noe du egentlig ikke har lyst å strikke. For da vil det heller ikke bli gøy. 
Det er GØY når du kaster deg ut i store prosjekter, som man plages med, som det må prøves å feiles i. Og tilslutt, ser man faktisk at det blir noe. Det er så sinnsykt gøy. Itillegg er det jo så fine plagg. 
Jeg elsker ULL, og går i ull hele året. 

 

Lite bildedryss av mine strikkerier:

Nancygenser, lik komikerfrues populære genser. 

Telemarkdress skal dette bli til.

 

Følg meg gjerne på Instagram (egen strikkeprofil) @juniorknits

 

-Old school B

#strikking #strikkedilla #strikkemamma #håndarbeid #kreativitet #garn #tradisjoner

Omstilling, fra ingen til alle.

Det å omstille seg fra å egentlig ikke ha noen andre å tenke på, til å plutselig ha et lite menneske som er totalt avhengig av deg. Den omstillingen er ganske stor. Uten barn, kan man gjøre hva man vil når man vil. 
Jeg var en av de, som for eksempel elsket å sove lenge. Jeg dro gjerne på trening kl 23 om kvelden, jeg trente best da. Når jeg fikk ha gymmet for meg selv, sent om kvelden, med alle måltid innabords. 

Da å gå til, å være nesten invalid i et helt svangerskap, ikke få bevegd seg noe særlig på nesten 9 måneder er ikke lett. Man savner kroppen sin ganske intenst da. Ikke minst savner man treninga enda mer. 
Itillegg så var jeg uheldig, når Ulrik var hele 1 uke gammel. Våknet jeg av at skulderen min poppet ut av ledd. For å si det slik, så er det noe av det vondeste jeg noensinne har opplevd. Det føltes ut som noen sto å dro meg i arma, og ønsket å dra den fysisk av, sakte. 
En slik skade satte meg enda mer tilbake. Det er vondt i ukesvis, og man skal også la det være i fred før man starter å trene tungt. 


Så liten, han dengang var.. 

En ting jeg virkelig har lært, når man får barn. Er at det faktisk er noe som heter tidsklemma. Herregud, hvor tiden flyr. Dagene går. Det er liksom ikke bare å finne ut at nå har jeg lyst å trene å dra, eller nå har jeg lyst å dra på senteret på shopping. 
Du kan banne på, at når man er på tur ut døra så driter ungen. Ikke driter ungen bare, men gjerne helt igjennom. Du må inn igjen, av med 4 lag klær. Hive ungen i dusjen, kle på. Tørke svetten i panna, og tenke "NÅ, nå er vi klar for å dra endelig". Gjerne to timer senere enn man egentlig skulle. 
Vel, tror du at du kommer deg avgårde nå, så tror du feil. For nå er det påtide med mat på junior, og han starter å sutre. 

Tidligere har jeg kanskje brukt 10 minutter når jeg har sminket meg, fiks ferdig. Vel, nå tar det vel 30-45 minutter. Hvorfor? Jeg bruker iallefall ikke mer sminke enn det jeg har brukt tidligere. 
Du har aldri 10 minutter alene lenger, eller jo.. Du har det jo om du vil.. Men... Er det stille i 10 minutter, så burde varsellampene starte å gå. Gjerne kommer du ut av badet til at saftglasset er bekket, ungen har hatt party i saftsølet, vært i garnskuffen og dratt ut alt av garn, vært i søppelskapet og dratt gjerne all søppel utover gulvet. Dette tar ikke engang 10 minutter, dette greier han sikkert på 2 minutter, om du er uheldig. 

Man må jo le, man må jo bli sjarmert. Livet er definitivt ikke som det var, døgnet har plutselig for få timer. Og alt går sjeldent slik man planlegger. Man må bare puste inn med magen, nyte hvert et øyeblikk. Vært eneste lille pøbelstrek, og hver nye ting han lærer seg. Man får jo aldri denne tiden tilbake.

Ofte tenker man at man får bedre tid når rutiner er inne, og junior blir større. Det blir egentlig ikke det. Timene man har sammen med barnet sitt etter barnehagedagen er over og arbeidsdagen over, er hellig. Man ser plutselig, hvor lite man faktisk ser sin lille diamant iløpet av en dag, så alle hverdagslige sysler blir satt på hold. 
Når man endelig har fått diamanten i seng, så står gjerne 400 kg klesvask klar for deg. Gjerne en haug med klesbretting, oppvask etter middag, og lekene ligger strødd utover. 
Innen du er ferdig med alle dine huslige duties, er kl 23. Hvordan skal man klare å ta vare på seg selv, i en slik hektisk hverdag? Ikke minst, hvordan får flere barnsforeldre til å utnytte tiden sin? 
Ingenting er jo viktigere enn å få de små timene man har med diamanten på ettermiddagene. 

Jo, det skal jeg fortelle deg. Klesvasken tåler å stå en dag, mannfolket kan faktisk ta oppvasken etter middag, og du kan faktisk prioritere å ta vare på deg selv en time om dagen. Om det er for å trene, gå deg en tur i skogen, dra til en venninne, dra på shopping. Eller hva enn du måtte ønske, så kan man det. Man kan ikke, man burde gjøre det. No happy wife, no happy life. No happy mom, no happy kids. 

Det vil kreve en del av meg, og det vil også kreve en del av min samboer, når jeg engang igjen starter en oppkjøring av konkurranse. Jeg skal stille engang igjen, når.. Det aner jeg ikke. Alikevel tenker jeg på det hverdag, og det er like greit å starte planleggingen og omstillingen av hverdagen allerede nå. 

I can, I will. 

 

- B

 

#trening #hverdag #livet #barn #småbarn #småbarnslivet #fitness #kosthold 

Hvorfor?

Hvorfor skal man blogge? Hvorfor skal man egentlig dele mye av sitt liv, for alle å en hver mann? 
Jeg har egentlig ikke svaret på dette jeg altså. 

For mitt vedkommende, så har jeg egentlig generelt bare så mye på hjertet. Eller kanskje generelt bare ufattelig mye rart jeg tenker på. Alt fra det å være mamma, til helt randomme ting som, hvordan kan egentlig folk begraves i metallkister? Kommer da larvene inn for å "Decompose the body?", eller dukker de opp i det blå? 

Ja, jeg lurer på ekstremt mye rart. Så har jeg kanskje meninger om mye rart også. 

Jeg er jo snart 28 år gammel, mamma til en liten gutt på snart 1,5 år (Eller skal vi si 13 måneder 3 uker og 1 time? Aldri skjønt meg helt på den der...) Er samboer, jobber fulltid, jeg er opptatt av trening og kosthold, itillegg så strikker jeg, litt.. Eller.. Ganske mye. 
Så fritidsinteressene har ganske stort sprik på hva jeg egentlig er opptatt av. Kanskje jeg er litt rar? Eller, kanskje bare sykt artig med alt det rare jeg kommer med til tider. 
 

Lever iallefall et liv, jeg vil si er langt i fra instagram perfect, og ikke fatter jeg hvorfor vi skal være så himla perfekte heletiden heller. 
Prøv, feil, prøv igjen! 

Stay tuned, så får dere vel straks lese et av mine utbrudd. Det første jeg tenkte å ta for meg, var nemmelig "Koser jeg ihjel ungen min?"

 

- B

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017
hits